Mammas svik av Anne-Brit Harsem

“Mamma øste suppe opp på en tallerken til meg, sprutet en skvett med Zalo som sto i en flaske på oppvaskbenken opp i tallerkenen og rørte litt rundt med en skje før hun ga meg suppa.”

Mammas-Svik

 

Tittel:                 Mammas svik

Forfatter:         Anne-Britt Harsem

Forlag:               Nova Forlag

Utgivelsesår:   2012

ISBN                    978-82-8281-011-1

11. januar 2011 startet rettssaken i den mest alvorlige overgrepssaken vi har hatt i Norge i moderne tid, den såkalte Alvdal-saken. En sak som rystet hele landet, og som avslørte et pedofilt fellesskap i den lille kommunen i Østerdalen. På tiltalebenken satt et samboerpar, et naboektepar og en pensjonert lærer. De var tiltalt for grove overgrep, også mot egne barn. Men historien begynner ikke der. Historien begynner mange år tidligere. Den gang den hovedtiltalte kvinnen bodde i Gjerdrum kommune. Dette er historien til den hovedtiltalte kvinnens eldste datter.(Nova Forlag)

Da jeg ble spurt om å anmelde denne boken, ville jeg helst si nei! Jeg hadde overhode ikke noe lyst til å lese en bok som handler om incest, pedofili, grov vold – og en mor som på den aller verst tenkelige måten svikter sine fire barn i ved å vise total omsorgssvikt på absolutt alle plan.

Leseropplevelsen var vond og sår – og jeg må innrømme at da jeg var halvveis i boken, svevde jeg mellom sjokk, vantro, sorg – og et vanvittig raseri mot samfunnet, kontakten i barnevernet som ikke lyttet til barnet men kun til mor, til lærerne som ikke sto mere på for å hjelpe den stakkars jenta, til familien, naboene, venner av foreldrene – og til lokalsamfunnet i sin helhet – hvor noen bare MÅ ha visst at noe var fryktelig galt i det lille huset i Gjerdrum kommune!

Men ALLER mest rasende, blir jeg på moren og fedrene til disse barna – fordi de ikke klarte å passe på at sine egne små, dyrebare barn – 4 barn som de selv hadde valgt å sette til verden  – ikke hadde det godt!

Til mamma

Jeg skulle ønske du aldri laget meg, jeg skulle ønske jeg aldri ble skapt.

Det er hjerteskjærende å lese om den lille jenta Elines umenneskelige, ydmykende, nedverdigende, og uvirkelige hverdag sammen med moren, stefaren, og broren Kevin. En hverdag hvor hun lever i konstant frykt for å bli slått, misbrukt seksuelt, hånet og ydmyket daglig. Hvor hun må gå på skolen i morens avlagte  – alt for store klær – og stefarens gummistøvler i størrelse 42. Hvor denne eneste næringen hun får i seg –  er ensformig, og stort sett består av loff med jordbærsyltetøy. Hvor hun går  rundt i en konstant urinlukt fordi hun som  sengevæter må sove i sitt våte, urin-stinkende sengetøy – og kun får lov til å dusje en gang i uka, og hvor hun rives i stykker i sjelen av en konstant mangel på omsorg og varme.

Det nærmeste hun kommer kjærlighet og kos fra sin egen mor, er når moren, stefaren eller – etterhvert broren – forgriper seg seksuelt mot henne.

Etterhvert utvikler hun et ambivalent forhold til moren – hvor hun skifter fra å hate henne dypt og inderlig –  til å lengte etter ubetinget morskjærlighet som hun aldri får.

Etter at hun har blitt bundet, misbrukt, slått – og kastet avføring på – blir hun som 12 åring kastet ut hjemmefra etter at moren i flere år har jobbet hardt for at skolen og barnevernet skal tro at hun er et forferdelig vanskelig problembarn med en alvorlig Asperger-diagnose, som hun ikke kan ha hjemme lenger. Moren har en venninne som har skjønt at noe er galt, og som hun får bo hos en stund – før barnevernet i samarbeid med moren – får flyttet henne over til – først en tante, og så til en en ungdomsanstalt hvor hun starter med selvskading fordi hun føler at ingen er glad i henne.

Boken ender med at hun vitner mot moren sin i rettssaken mot moren, hennes seneste samboer, et naboektepar, og en pensjonert lærer – som alle blir idømt flere års fengsel hver for overgrepene mot lillesøsteren og lillebroren, samt flere andre barn. Eline har ikke plikt på seg til å vitne mot moren, men hun gjør det fordi hun ikke vil svikte småsøsknene sine – slik som hun selv ble sviktet av absolutt alle de voksne omsorgs personene  som kunne ha hjulpet henne da hun var barn.

Rett i nærheten – på den andre siden av et jorde, bor hele tiden pappa  – som hun ikke får lov til å besøke av moren – og farmor og farfar. Alle sammen voksne mennesker som ikke gjorde noe som helst med det de så og hørte – for at Eline skulle ha det bra i barndommen.

Aller verst – etter å ha blitt sviktet av sin mor og far  – er å bli sviktet av samfunnet. I dette tilfellet av din egen kontakt i barnevernet. En – etter min mening både sta og sneversynt konsulent –  som jeg – etter å ha lest denne boken, mener har vært totalt uegnet for jobben sin, og som har begått grove overtramp ved ikke å lytte til det barnet sier, og ved å holde på sitt for enhver pris! En voksenperson – som arbeider i barnevernet – for å ivareta barns interesser og rettigheter, men som heller blir bestevenninne med moren din – og som begår absolutt alle overtramp som man kan begå mot et barn i en slik situasjon!

Jeg er målløs!

Her har det blitt begått så mange kriminelle handlinger, så mange svik, så masse galskap – at barnets grenser for hva som er normalt og unormalt ikke er lett å definere når jenta etterhvert blir ungdom og skal prøve å leve et verdig liv. Med minner om moren – som tar henne med til helsesøster for å få p-sprøyte allerede som 11 åring for at hun ikke skal bli gravid med stefaren sin, som kler datteren opp som en hore når hun skal på skolen, som farger og striper håret hennes allerede som 6 åring, og som tvinger henne til å løpe naken ned til hovedveien og vise seg fram som 12 åring.

Naturlige grenser overskrides gang på gang. Jenta prøver og prøver forgjeves å si i fra, men blir aldri trodd – og blir kalt for en problematisk løgner Dette kan ikke gå bra, og det ender med at hun prøver seg på ulike stoff, driver med selvskading i form av kutting og spiseforstyrrelse – og begår farlig, seksuell atferd selv. Dette – i tillegg til den altoppslukende bekymringen for de to yngste søsknene sine – gjør at Eline får diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Allikevel er hennes høyeste ønske å få komme tilbake til moren.

Boka er en gripende historie om en mors totale mangel på morsfølelse som svikter sine fire barn på det groveste! Om morens grove manipulasjoner, ydmykelser, galskap, og fyll. Og – ikke minst – om et barns enestående lojalitet mot mor og far, og om lengsel, håp, og forvirring.

Og – kanskje mest av alt om total avvisning.

Hva er det som gjør at et barn som har blitt mishandlet på det aller groveste og  føler seg avvist –  allikevel lengter etter det hun tror er mors kjærlighet? Disse tankene spør jeg meg selv hele tiden mens jeg leser boka. Og den går ikke an å legge fra seg heller, for den er så utrolig spennende samtidig som det gjør grusomt vondt å lese den…

Hvem kan si hva som er verst? Å bli inkludert eller ekskludert av en totalt grenseløs omsorgsperson? For mens Eline blir avvist – blir broren Kevin nærmest forgudet av moren – og viser seg etterhvert å bli en overgriper selv.  Så – psykologisk sett, ser det ut som om Eline klarer seg best av de to tross alt. Og – selv om hun til tider følte en voldsom sjalusi mot broren som var innunder morens “beskyttende” vinger, så klarer hun å se at det moren gjør er galt – i motsetning til broren som forsvarer moren i retten.

I disse dager, foregår en annen rettssak – mot moren, stefaren og den eldste broren, Kevin – som alle tre er anklaget for seksuelt misbruk og vold mot Eline.

Samtidig som boken ble sluppet ut i forrige uke, ble det tatt ut tiltale mot moren og stefaren for mishandling og seksuelle overgrep mot Eline fra hun var 4 til hun flyttet fra dem da hun var 12 år. Dette har blitt omtalt i noen medier som ikke gunstig nå – i forbindelse med tiltalen mot dem. Noen mener at moren som allerede er dømt til 15 års fengsel – og stefaren – som ikke er tiltalt i Alvdal saken, blir forhåndsdømte på grunn av boka.

Det er noe jeg ikke skal ta stilling til her. Men slik jeg ser det, er denne boka en veldig viktig bok! Og alle som jobber med barn på en eller annen måte, i barnevernet, på skoler, i barnehager, på sykehus, eller som helsesøstre – burde lese den. Boka er så troverdig skrevet – at det skal vanskelig gjøres at det meste ikke er selvopplevd, og etter mange års erfaring som lærer og livsveileder – så tror jeg denne boka kan være et nyttig verktøy i å oppdage signaler om hva som kan være årsaken til mistrivsel, konsentrasjonsproblemer, aggressiv oppførsel, seksuell atferd rettet mot voksne – foreldre som på død og liv skal diagnostisere barna sine med en eller annen diagnose.

Jeg sier ikke at det alltid er foreldres skyld at barna havner utenfor eller sliter i barnehage, eller på skolen – men jeg vil påstå at det er ofte. Hvis ikke   – oftest! ”Problematiske” barn er veldig ofte et symptom på dysfunksjonelle familier med problemer av ulik art.

Det er ikke lett å anbefale denne boka, men jeg gjør det allikevel. Denne boka – som er så grusom og vond å lese – handler nemlig også om Eline løvetannbarnet. Sterk, flott – og ansvarsfull overfor sine egne småsøsken. Ei jente som tør å si i fra at noe er riv ruskende galt. Ei jente – som på tross av uverdige levevilkår – kommer til å klare seg fint her i verden!

Lykke til Eline! Jeg heier på deg!

http://digglitt.no/mammas-svik/

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s